Fristelser i The Big Apple

fullsizeoutput_45c

Kom jo inn i USA!

Jeg er i New York, har vært det i seks dager, tre igjen. Medbrakt har jeg 19 film/musikk elever, to kollegaer og en ny livsstil. Og det skal New York ha, det er nok av feite folk her. Herremin. Enkelte er faktisk like brede som de er høye. Og man skulle kanskje tro at det vil være fristende og falle for alle fristelsene i The Big Apple, men det har gått overraskende greit.

fullsizeoutput_45e

Dette er tre minutter fra hotellet. Forholdene har blitt lagt til rette, selv om det er mange feller rundt de fleste gatehjørner.

Dette er niende året vi har kommet hit og i åtte av dem har vi bodd på Broadway Hotel & Hostel. Det er helt steike greit og like ved ligger Metro Diner. Der har jeg sannsynligvis spist 80 frokoster gjennom årenes løp, og de aller fleste av dem har bestått av noe som Metro så fint har kalt 3 Eggs De Luxe. I tillegg til eggene som alltid har blitt stekt over easy, så har jeg fått med poteter, pølser, ham, bacon og ekstra bacon, samt to loffskiver attpå.

FullSizeRender

80 frokoster og endel kveldsmåltider!

I år har det gått i Mueslix, yoghurt og friske bær. Og for en porsjon! Sykt mye av alt, der blåbær og jordbær dominerer overflaten, mens man skimter Yoghurt under Mueslixen. De skriver det visst med x.

fullsizeoutput_464

Strawberry Fields Forever, mens Sgt. Pepper dynker eggene!

Etter endt frokost er det som en liten seier, og jeg føler meg mye piggere, både fysisk og psykisk. Og det holder ”maskineriet” i gang utover dagen. Jeg prøvde en annen variant der jeg spiste eggehvite fra to egg, paprika og en grovskive, men noen timer senere så ble jeg rett og slett forbannet og sulten. Makan!

fullsizeoutput_460

Eggehvite er oppskrytt som drivstoff!

For jeg går mye i New York. Mye mere enn det som ville ha falt meg inn i Oslo. Det å for eksempel være i Vigelandsparken og ta turen ned til Grønland ville jo aldri ha forekommet ved å bruke apostlenes hester. Nei, da er det trikk eller T-bane åkke som, mens her i NYC så legger vi i vei. Det er jo like her borte, sier vi. Avstander er så mangt, selv om det er noe av det mest håndfaste som finnes.

fullsizeoutput_465

Kanskje verdens beste mat; indisk.

Når man er på en slik tur med elevene så er det jo mye vaner og tradisjoner vi lærerne preges av. Og noen matfeller så jeg komme. Da vi var på Blue Note Jazzbar så fikk vi jo se Roy Hargrove, samtidig som det ble tre-retters.

 

Suppe til forrett, Burger til hovedrett, og jeg takket nei til dessert. Ikke fordi jeg måtte det, men fordi jeg ville. Jeg hadde skikkelig godfølelsen etterpå. Det kan selvsagt ha noe med den sykt bra konserten å gjøre også.

 

Men det var en ting som slo meg. Hvorfor er det slik at vi feitinger skal på død og liv unne oss en sjokolade, eller fortjene en dessert etter endt ”arbeid”. Er det virkelig slik at vi fortjener det?! Det er da ikke det. Vi fortjener salat, og frukt, men en eller to sjokolader liksom? Det er jo galskap at vi holder på sånn. Fattigmannstrøst!

fullsizeoutput_468

Jeg kom, jeg så, jeg spiste og jeg stakk!

Men, men. Et annet måltid som lurte der fremme var på Dallas BBQ. Hver søndag når vi er her drar vi ut til Brooklyn Tabernacle og opplever en fantastisk gudstjeneste, med det Grammyvinnende (6 ganger) koret. Etter det tar vi med elevene på Dallas BBQ, der de får fråtse i de største stekene og burgerne du kan tenke deg. Og jeg har ikke akkurat vært beskjeden i valg av okse, jeg heller.

fullsizeoutput_469

Salat i biffhimmelen!

I år spiste jeg Cæsar-salat, og det slo meg først etterpå at det kanskje ikke var det de var best på. Men den var god og jeg ble perfekt mett før vi gikk over Brooklyn Bridge til Manhattan. Det ble en liten seier det og, uten at jeg følte at jeg ofret noe.

fullsizeoutput_447

Jacqueline Kennedy Onassis Reservoir på Manhattan.

Så er det en gulrot jeg egentlig har hatt noen år, et mål. Nemlig å jogge i Central Park. Vet ikke hvorfor, men det klinger bra. Men å jogge der draksende på 140 kilo er helt på kanten, sånn visuelt sett. Både for meg og de som jogger der til vanlig, eller de som lufter hunden.

fullsizeoutput_446

Dette er ikke til å misforstå på noe vis. Vi gå-joggere får være i fred. Endelig!

Jeg så forresten en hund med sko, men det får vi ta en annen gang. Nå er det tross alt meg og mine splitter nye New Balance joggesko som gjelder. I år tok jeg med treningstøy, og i dag var målet å gå i høyt tempo rundt Jacqueline Kennedy Onassis Reservoir. Hadde til og med hodetelefoner slik de har på film, og det var Daft Punk som sto for underholdningen.

fullsizeoutput_454

Fra hotellet, rundt vannet og hjem igjen.

Selv om avstanden ser kort ut på kartet, tok det jaggu meg sin tid å bare komme seg fra hotellet til selve innsjøen. Vel fremme la jeg i vei med 2,54 kilometer flat sti foran meg, rundt vannet. Forholdene er virkelig lagt til rette for denslags. Og som en bonus hadde vår herre vasket, ved hjelp av regn, denne nokså smale stien, før jeg la i vei.

fullsizeoutput_448

Steike langt, beint fram!

 

Etter endt økt så vil jeg nok tro at dagens høytempogåing la seg fint inn i overkant av fem kilometer, med avstanden til hotellet inkludert, og det er jeg svært fornøyd med. Jeg var ikke spesielt sliten, men svettet slik jeg alltid har hatt for vane når det kommer til aktivitet utover det å bare bevege seg. Daft Punk rakk ikke å bli ferdig engang.

fullsizeoutput_449

Guggenheim sett fra parken jeg bruker å trene i, i New York!

Men den egentlige drømmen er jo å jogge denne løypa i selve parken, og da det var 200 meter igjen, så yppet jeg meg. Jeg jogget, sprang nesten, og selv om jeg kjente at vom og pupper disset i sakte film så dreit jeg i det. Jeg så en fiktiv målstrek der borte og følte meg som Rocky da jeg passerte, uten å gjøre nummer utav det, med hendene over hodet.

fullsizeoutput_44a

Veldig godt med all trening som er gjort.

Det å gjøre dette og ta turen på fem kilometer, og jogge mot slutten, i en by det er lett å gjøre alt annet, er en liten seier for meg, og et nytt delmål som er nådd. Og det er dette som driver meg og motiverer. I kveld er det min gode venn Ruben som bestemmer hva vi skal spise til middag. Det blir Sushi. I mellomtiden tar jeg en bit av et eple. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg fortjener det, mens jeg storkoser meg i The Big Apple.

fullsizeoutput_455

Lunsj etter trening!

 

5 thoughts on “Fristelser i The Big Apple

  1. Kari Sevrinsdatter Furnes sier:

    Å , så bra . Jeg kjenner meg SÅ godt igjen i det du skriver, blir faktisk inspirert av deg , så jeg blir ikke så forundret om her forsvinner noen kilo på Vigra også. Lykke til videre. KS F

  2. Johnny Hide sier:

    Synest du er flink! Snart legg vi avgårde på løpetur i skogen i lag, veit du 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s