Fremover mot fortiden

Jeg vil skrive litt om LP-platen, men dette skal ikke handle om det opplagte at lyden er bedre, og at formatet er håpløst i bil. Nei, LP-platen er muligens redningen for å ta tiden tilbake. Ikke fortiden, men fremtiden. 

Skjermbilde 2015-10-15 kl. 00.37.20Philips for 100 kr takk. (Foto fra nettet)

Forrige helg var jeg på loppemarked på Filtvet og fikk en platespiller med radio og kassettspiller for 100 kroner. Jeg kjøpte også LP-plater for 120 kroner. Supertramp, ELO, Billy Joel, Bob Dylan/The Band og Ry Cooders Paris, Texas-soundtrack. Det knitret litt, før musikken kom, men det gjorde ingenting.

Jeg satte først på Billy Joels 52nd Street fra 1978 og du verden for en plate. Digresjon: Det skulle også vise seg at det var den utgivelsen som ble den første masseproduksjonen da Sony skulle lansere formatet CD i 1982. Jeg begynte å lytte på musikken, gledde meg til neste sang. Så snudde jeg til side B og fikk følelsen av kvalitetstid, at jeg måtte jobbe litt for det, at jeg gjorde ære på Billy Joel og ikke bare skummet gjennom en tilfeldig Best of spilleliste noen har laget på Spotify der Uptown Girl eller Piano Man garantert hadde kommet først.

plater

Jeg reiste innom Clas Ohlson og kjøpte vinylbørste ved først anledning. Begynte å se på LP-samlingen fra slutten av 80-tallet. Sjekket om det var hakk i platene og smilte stort da jeg spilte Travelling Wilburys med Handle with Care som første låt og End of the Line som avslutning. Jeg hadde glemt den. Så satte jeg på Supertramps Even in the Quietest Moments… og låten Give a Little Bit. Jeg reiste rett til 1984 og besteforeldrene mine sitt loft. Vi bodde der i en kort periode og jeg hadde Tandberg Sølvsuper og bare den kassetten.

I noen dager har jeg tenkt på hvilke plater jeg burde kjøpe utenom loppemarked, og jeg fikk det for meg å stoppe på Platekompaniet i Sandvika, i kveld. Det var spesielt to plater som hadde pirret lysten til å investere. Jeg gikk alfabetisk til verks, uten hell, men fikk øye på et kjærestepar som stod og bladde i vinyl som befant seg i en hjemmelaget trekasse. Jeg stilte meg opp bak dem og fikk med meg den lavmælte diskusjonen om de skulle ha Led Zepplin eller Pink Floyd. De gikk for begge og ga plassen til meg. Etter å ha vippet på noen Stonesklassikere så stod begge platene jeg ville ha etter hverandre. Tilfeldig? Sannsynligvis.

Jeg betalte for meg og den barnslige gleden av ny musikk har jeg ikke følt siden jeg kjøpte min første CD i 1992. Da var det Peter Gabriels US og det slo meg først når jeg skriver dette her at han er hovedvokalist på en av de LP-ene jeg kjøpte i dag også. Det er i alle fall tilfeldig. Hm…

IMG_5335

Jeg dro hjem med Genesis mesterverk Selling England by the Pound og Tom Waits debut Closing Time. Begge fra 1973. Jeg var den gang to år og i en alder av 44 er det disse jeg valgte når det skulle handles inn ny musikk. Jeg forstår at det kan virke veldig gammelmanns, men det får stå sin prøve. Jeg har hørt disse platene 300 ganger før på cd, men nå satte jeg de på som om det var jomfruturen. Gleden av å oppdage en veggklokke på Tom Waits-coveret som jeg aldri hadde sett før gjorde meg oppstemt, og da jeg skulle sette på Genesis fant jeg ut at den var mikset på nytt i 2008. OG STEIK FOR EN FORSKJELL!

Det å gå i butikken, investere, og jobbe litt for det gjorde at produktverdien steg betraktelig, selv om det kostet 360 kroner. Det at alt skal være tilgjengelig til enhver tid og aller helst gratis, gjør noe med oss og vi mister bevisstgjøringen av kvalitet og kvalitetstid. Man springer ikke rundt i et kunstgalleri, man stopper opp og tar inn verkene, og slik har jeg det med musikk nå. Ser det hele på en ny måte, den gamle måten, slik det var tenkt. Pur glede!

På tirsdag reiser jeg med Holtekilen Folkehøgskole til New York for niende gang. Billy Joel skal spille for et utsolgt Madison Square Garden. Jeg har ikke billett, ennå, men jeg gleder meg over at han en gang i 1978 satte seg ned og laget en side A og en side B. Sangene skulle være i den rekkefølgen, det var en tanke bak, og jeg fikk oppdage den helheten i 2015 og lot meg begeistre. Bare det å skippe over en sang som du ikke liker de første tyve sekundene av er en vederstyggelighet som jeg tar meg selv i å utføre hver gang jeg skal høre noe nytt på Spotify. Det gjør man ikke med en LP. Frode Grytten sier det treffende selv om vi glemmer det altfor ofte:

Musikk er ein måte og puste på. F. Grytten

New_York_City

Jeg kan knapt vente på å gå inn i vinylbutikkene for å finne godbitene, platene som vil overraske og som vil bygge opp godfølelsen av å være en del av noe større (litt pompøst, kanskje?). Mulig jeg tar med elevene til disse vinylsjappene slik at de kan kjøpe sine favoritter, og helgen etter de kommer hjem så pruter de på en platespiller og får den til 100 kroner, eller kjøper en ny for en slikk og ingenting. Så tar de frem vinylbørsten, sjekker om det er hakk, børster bort støvet, setter telefonen på lydløs, og lytter helt til de må snu platen. En halvtime med hvilepuls og nytelse, som skal gjentas.

Jeg har god tro på fremtiden, bare vi tar fortiden til hjelp og stopper opp litt. Lykke til!

One thought on “Fremover mot fortiden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s