Fra Giske til Abbey Road!

Jeg står i Abbey Road Studios og venter på at Rune skal ta telefonen. Utsikten fra det knøttlille mikserommet er i beste fall grå. Jeg tenker på Alex som er på sykehuset i Ålesund akkurat nå, det ringer to ganger til. Det drypper fra en takrenne. Regnet utenfor verdens mest berømte studio er uforskammet likt det hverdagsregnet jeg er vant med i Norge. På det femte ringet tar Rune telefonen i sitt studio på Kolbotn, han vet hvem det er og hvor jeg er. Det er Ronnie fra Abbey Road, sier jeg som en storkar. Sean har fått en kjempeidè, fortsetter jeg og forteller. Rune blir oppstemt og vi begge bare ler som om vi var fjorten år. Etter samtalen nikker jeg til Sean Magee; let´s do it!

Bilde 40

Sean forteller om da han var på by:Larm i mars og at han håper å bli invitert til Oslo igjen. Foto: Erik Valebrokk

Det å snakke om Abbey Road Studios i London uten å nevne The Beatles er umulig. Det å snakke om The Margarets, som ved tre av oss har blitt om til bandet Giske, uten å nevne The Beatles er ikke umulig, men unødvendig. 1. juni 1987 hadde mentor og eldstemann Alex Rinde gitt meg en kassett der hele Sgt Pepper`s Lonely Hearts Club Band var på A-siden med Revolver på B-siden. Jeg bodde midt i byggefeltet på Giske og ute på verandaen satte jeg den på. Tittelsporet begynner med setningen «It Was Twenty Years Ago Today». Akkurat på denne dagen, og bare den, var det 20 år siden Beatles ga ut platen. Jeg var 16 år, følte meg heldig, som om jeg fikk være med på noe historisk. Innen ni måneder skulle Alex bli kronisk syk for resten av livet, og sykdommen skulle hindre ham i å bli med til Abbey Road 28 år senere. Tre hus ved siden av, i det som blir kalt Hølå, setter Eldar Berg på samme sangen. Eldstesønnen Rune sitter i en divan på kjøkkenet og i det tonene strømmer ut i rommet begynner tiåringen å hoppe opp og ned av ukontrollert entusiasme. Rune visste ikke hva som traff, men det skulle aldri slippe taket.

Rune det året fotballen måtte gi tapt for The Beatles. Stående nr. to fra høyre. Foto Kjell-Arne Larsen

Rune det året fotballen måtte gi tapt for The Beatles. Stående nr. to fra høyre. Foto: Kjell-Arne Larsen

Jeg og Alex.

Jeg og Alex.

I 1991 stiftet Alex og Rune The Margarets. Etter å ha spilt sammen i 20 år ble vi oppløst. Rune, Alex og jeg bestemte oss for å fortsette med musikken, men måtte skifte bandnavn. Etter mye om og men kalte vi oss for Giske. Det er sikkert mange meninger om det, men det føles naturlig nå. En stund før The Margarets ble oppløst turnerte vi tre som The Margarets for den Kulturelle Skolesekken, noe som vi gjør fremdeles, men de to siste årene har Rudi Myntevik vikariert for Alex. Høsten 2011 var vi i Stavanger på oppdrag for Rikskonsertene, og mens vi bodde på Victoria hotell skrev vi de to første låtene på det som skulle bli starten på det som utrolig nok har blitt en debutplate med ti låter. Alex bor på Giske, Rune i Oslo og jeg på Filtvet. Siden hotelloppholdet i Stavanger har vi tre bare møttes en gang, noe som har resultert i at vi rett og slett ikke har bandbilde som er nyere enn tre år.

Tegning kan være fint det og.

Tegning kan være fint det og.

Det som har holdt plateprosessen oppe er hovedsaklig to ting. Rune reiste til Giske, besøkte Alex, og sammen laget de nye låter i de omgivelsene de begynte å lage musikk i 1991. Alex skrev tekster som motiverte melodiene og Rune laget låter som tørket støv av pennen til Alex. Jeg ble ikke offisielt med i The Margarets før i februar 1992, men jeg var på alle øvingene fra starten av. Jeg tok opp låtene på kassett og tenkte tidlig at arvesølet skulle sikres. Vel, etterhvert trengte de en på tamburin og resten er historie, for å si det sånn. Disse kassettene hørte jeg for ikke så lenge siden, kopierte de ved å legge iPhonen inntil høytaleren, så sendte jeg dem til Rune. Tre av de gamle traverne som vi laget tidlig på 90-tallet ble bearbeidet og fant sin naturlige plass i 2015. Lushy Margareth heter nå The Sun Barely Sets, New Girlfriend heter The Lovelight Lingers og On the Day heter fremdeles det. På bildet under er det opptak fra en øving, 1. des 1991, fem måneder etter oppstarten. Det er morsomt å se at Alain og Rubber Rubbish var med så tidlig. Det var de som skulle bane vei for å selge til gull ti år senere.

Bilde 48

Titlene var noe for seg selv. It´s in (mind your own banana). Foto: Ronnie MAG Larsen

Den andre hovedfaktoren er at Rune har etablert sitt eget studio i på Sofiemyr, Kolbotn. Det at vi har kunnet bruke Lydbroderiet i de periodene det ikke har vært for mye å gjøre der har gjort at vi har kunnet spille inn det meste i rykk og napp over tre år. Det store spørsmålet vi hele tiden stilte oss dess flere instrument som ble lagt på hver sang, var om Alex kom til å klare å synge. Det stod som vanlig ikke på viljen, men helsen. Da Alex ble 18 år og fem dager ble han syk og noen dager senere innlagt på sykehus. Etter tarmoperasjon etterfulgt av oppturer og nedturer og flere kirurgiske inngrep måtte han leve med stomi resten av livet. Et handikap som har tatt på. I fjor vår ble han operert igjen, og det ble på et tidspunkt verre enn noengang. Vi hadde Ocean Sound Recordings B-studio på Giske til rådighet i juli, med ti komp i bagasjen. Fikk lagt på både cello og tangenter der, men måtte få vokalen innspilt. Det var det viktigste. Alex hadde smerter, men kom for å synge, og for første gang i karrieren sang han inn en låt på første take. Vokalister er jo generelt kresne til egen stemmeprakt, men der satt den, og i løpet av to uker fikk han sunget inn ALT.

Alex ONETAKE Rinde i Ocean Sound Recordings. Foto: Rune Berg

Alex «onetake» Rinde, i Ocean Sound Recordings. Sang inn Wanderin på første forsøk. Foto: Rune Berg

Så ble platen mikset av Rune, coveret laget av Magnus Rakeng i Melkeveien Designkontor og vi hadde ennå ikke fått tatt bandbilde. Rune hadde tegnet noen skisser til hvordan bandbildene skulle se ut og vi hadde god tro på å få det til i samarbeid med fotograf Kristoffer Nærø Ytterland. Plateprosjektet startet høsten 2011 og vi har ennå ikke maktet å ta bandbilde før  utgivelsen 29. mai 2015. Det må da være en form for rekord vel? Skissene til Rune og foto han hadde tatt blir brukt i coveret. Så skulle vi mastre platen og det gjorde vi hos Chris Sansom i Propeller Mastering, Oslo. Det har hele tiden vært opplagt at vi også kom til å trykke Carousel Magic Spell, som den nå het, på LP og Chris lurte på hvor vi skulle cutte den. Selve konseptet med å cutte en LP var noe ukjent, men vi lurte på hvor vi burde gjøre det. Chris dro litt på det, men sa at den beste cutteren var nok Sean Magee. Hadde aldri hørt om han heller, så vi lurte jo på hvor han holdt til. I London, Abbey Road var svaret. Jeg sendte mail til Abbey Road 10. mars klokken 09:45. Peach, som hun het, svarte meg en time etterpå og så enkelt var det å booke cutting med Sean Magee i Abbey Road! Vi måtte påregne to timers arbeid og med frakt til trykking i Tyskland ble det ikke så mye dyrere enn der vi hadde tenkt å gjøre det. Det er i slike stunder det er fantastisk å ha fått støtte fra Fond for utøvende kunstnere. På slutten av mailen skriver Peach; would you like to attend the session?

Bookingen i boks! Foto: erik Valebrokk

Bookingen i boks, flybilletter til 800 t/r i boks! Foto: Erik Valebrokk

Dette hadde aldri slått meg som en mulighet og med Runes flyskrekk og Alex dårlige helse var det faktisk bare en igjen i bandet som kunne reise. Rune og Alex ble selvsagt entusiastiske på mine og bandets vegne, men jeg følte et visst behov for å oppleve dette sammen med noen. Jeg spurte min kjære kone om hun ville bli med til London, men i og med det var midt i uken så falt det i fisk. Så kom jeg på en person som ville sette stor pris på dette. Den svært så kunnskapsrike musikkentusiasten Erik Valebrokk. Vi kjenner ikke hverandre veldig godt, men har møttes på noen konserter de to siste årene og har funnet tonen. Han jobber i Se og Hør som reisejournalist og det skulle vise seg at han elsket London og visste hvor vi skulle spise. Erik sjekket kalenderen og så reiste vi begge. Ingen av oss hadde det minste peiling på hva cutting var, men Abbey Road, her kommer vi!

Soho Square en time før vi skulle til Abbey Road. Foto Ronnie MAG Larsen

Soho Square en time før vi skulle til Abbey Road. Foto: Ronnie MAG Larsen

Etter en strøken frokost langt borte fra hotellet ville Erik vise meg en benk som var et minnesmerke for Kirsty MacColl. Kirsty har alltid vært viktig for oss i The Margarets og det føltes helt rett til å sende en hilsen til henne før Giske skulle ta den musikalske arven videre. Det regnet akkurat så mye som det skal gjøre i London, og i taxien til studioet ble Erik og jeg noe stillere. Det var et stykke fra sentrum og da taxien stoppet var vi usikre på om det virkelig var her. Turister i overgangsfeltet røpet det hele.

J49A0602

Vanskelig å la være. Den andre porten til venstre er inngangen. Foto: Erik Valebrokk.

Da jeg signerte meg inn ved skranken hører jeg Erik snakke med en kar rett bak meg. Det er Sean. Han er her, vi er her. Sean Magee har to timers reisevei til jobb og er på plass ti minutter før avtalen. Perfekt. Han har hatt dette som arbeidssted i 20 år og i de tre første årene kopierte han ting til tape. En dag han satt og kopierte ble han spurt om han ville bli Mastering engineer og i 2011 vant han Grammy for jobben han gjorde ved å cutte stereoboksen med de remastrede Beatles platene. Han mener selv at monoboksen er best og at de jobbet mest med den. Sean Magee er dyktigst på det han gjør i hele verden, må knipe seg i armen for at noen betaler ham for å gjøre det, og ser fullstendig vanlig ut. Han viser oss veien ned til kantinen. Både Erik og jeg er snart 100 år tilsammen, men er fullstendig starstruck av å gå i disse trappene. Rett før jeg skal inn for å kjøpe meg en kaffe ser jeg en dør som står på gløtt. No entrance skiltet er ikke til å misforstå. Jeg går bort til døren og ser rett inn i hovedstudioet. Der sitter London Symphony Orchestra og stemmer instrumentene. Det var her Sir Edward Elgar dirigerte det samme orkesteret i november 1931 og gjorde de første opptakene. Det var i Abbey Road Glenn Miller lot oss forstå storband, Shadows fant sin Apache, Beatles forandret verden, Pink Floyd reiste til den mørke siden av månen, Kate Bush traff sin Babooshka, Radiohead brukte en helt OK computer, Oasis hermet etter The Beatles, og det var her Erik Valebrokk sa; jeg spanderer kaffe.

Innskriving i Abbey Roads manntall. Foto: Erik Valebrokk

Innskriving i Abbey Roads manntall. Foto: Erik Valebrokk

Trappene blir brattere dess høyere vi kommer, sier Sean og vi blir litt andpustne. Inne på det 12 kvadrats store arbeidsrommet  står det en pult som er like gammel som meg, noen ekstremt stygge høytalere med sjukt god lyd og en maskin som skal gjøre det hele. Det finnes ingen opplagt plass å sette fra seg kaffien, og Sean foreslår pulten. Jeg er godt oppdratt og setter den der. Det er denne pulten Pink Floyd brukte til Dark Side Of The Moon, sier han og jeg fjerner koppen innen kort tid. Sean forteller ikke mange røverhistorier, men forklarer prosessen vi nå skal i gang med.

Det kunne fort ha blitt veldig dark side of the moon. Foto: Ronnie MAG Larsen

Det kunne fort ha blitt en veldig dark side of the moon. Foto: Ronnie MAG Larsen

Musikken har jeg sendt over noen dager i forveien på mail og alt ser ut til å stemme. Ved cutting velger Sean den lengste siden først, for å se om den får nok plass på selve platen. I vårt tilfelle ble det side B. Da de første tonene kommer ut av anlegget spør Erik om hvordan det er å høre sin egen plate i et rom med så mye musikkhistorie. Jeg begynner bare å le, noe som han mener er svar godt nok. Sean forklarer at lyden går gjennom pulten og bort til maskinen som ser middelaldersk ut. Han pakker ut en testplate på 14″ som han legger på en platespiller. En rubinstift skraper ut sporene etterhvert som lydsignalene treffer. En mikrostøvsuger suger til seg vinylrestene som går inn i en beholder. Helium brukes for å kjøle ned prosessen og han viser oss boksen med overflødig vinyl. Dette er ekstremt brannfarlig sier han. Giskemusikken blir gjengitt av en vanlig platespillerstift som er plassert nesten en runde etter inngraveringen. Det høres bra ut sier Sean og ser litt i mikroskopet. Så slår han på en sort/hvitt skjerm som viser lydbølgene. Erik og jeg er imponert uten å ane hva vi ser på. WOW!

Erik ønsker velkommen til maskinen. Foto: Ronnie MAG Larsen

Erik ønsker velkommen til maskinen.

Imponerende på sitt vis.

Imponerende på sitt vis.

Brannfarlig boks med vinyl som aldri skal brukes.

Brannfarlig vinyl som aldri skal brukes.

Jeg har sett lyden.

Sean ber meg se i mikroskopet, og jeg får se lyden av Giske. Foto: Erik Valebrokk

Så kommer vi til slutten av side B og jeg forklarer at det siste minuttet består av atmosfærelyd som er tatt opp ved graven til Alex og Runes besteforeldre. Det er ikke mye som høres, men han legger merke til noen måkeskrik. Jeg kan få det ene måkeskriket til å gå i loop, sier Sean. Ja, som slutten på Sgt Pepper platen, spør jeg. Ja, akkurat sånn, slik at platen aldri slutter. Jeg kjenner at ideen treffer umiddelbart, men en slik avgjørelse kan jeg ikke ta alene. Jeg går bort til vinduet og ringer Rune. Utsikten fra det knøttlille mikserommet er i beste fall grå. Jeg tenker på Alex som er på sykehuset i Ålesund akkurat nå, det ringer to ganger til. Kanskje Alex må opereres atter en gang, kanskje finner de ut noe positivt. Det drypper fra en takrenne. Regnet utenfor verdens mest berømte studio er uforskammet likt det hverdagsregnet jeg er vant med fra Norge. På det femte ringet tar Rune telefonen i Lydbroderiet på Kolbotn, han vet hvem det er og hvor jeg er. Det er Ronnie fra Abbey Road, sier jeg som en storkar. Sean har fått en kjempeidè, og jeg forteller om outroen. Rune blir oppstemt, glad og vi begge bare ler som om vi var ti år og hoppet på en divan på et kjøkken for veldig lenge siden. Etter samtalen nikker jeg til Sean Magee; let´s do it!

Bilde 7

Utsikten fra Seans arbeidsrom.

Testcuttingen høres fin ut, så går vi for masterinnspillingen. En splitter ny blank plate blir lagt i maskinen, og Sean forklarer at slutten er et sjansespill i og med han må få til loopen manuelt, og mislykkes det, må vi gjøre side B en gang til. Jeg forstår og tar sjansen. Vi snakker om så mangt når prosessen er i gang og spør en del om The Beatles. Da han skulle mastre de nye boksene var det slik at han måtte bo i dette rommet, sove her. Han hadde selvfølgelig ikke koden til hvelvet slik at han fikk lagt masterbåndene tilbake om kvelden, og de kunne aldri være utav syne. Han er nok den i verden som har hørt mest på The Beatles de siste årene, og kan informere om at han aldri hører på de hjemme. På toget går det mye i metall, men Sean er veldig lite opptatt av sjanger. Musikk handler om de gode melodiene, harmonier, og det jeg liker aller best å jobbe med her er faktisk klassisk musikk. Han peker på noen esker med bånd som står på gulvet. Dette er neste prosjekt sier han og forteller at de har mengder med klassisk musikk som må mastres, og det er ekstra mye å gjøre i og med det er Sibelius år i år. Jeg ser på tapen. Det er Grieg, innspilt i 1973 av The London Symphony Orchestra. Vi snakker om Grieg og Norge, vi snakker om dødsmetall, by:Larm, ølpriser og jeg viser ham innercoveret vårt. Det ligner på Skottland, sier han. Vakkert. Han skryter av miksen, mye god luft i låtene. Erik og jeg har små problemer med å nyte tiden hos Sean, som er på jobb atter en hverdag.

Ferskere vinyl får man ikke. Foto: Erik Valebrokk

Ferskere vinyl får man ikke. Foto: Erik Valebrokk

Musikken blir gravert inn med rubin da den cutter bedre enn diamant. Foto: Erik Valebrokk

Musikken blir gravert inn med rubin da den cutter bedre enn diamant. Foto: Erik Valebrokk

Vi fant tonen såpass bra at jeg smilte på meg asiatisk utseende. Foto: Erik Valebrokk

Vi fant tonen såpass bra at jeg smilte på meg asiatisk utseende. Foto: Erik Valebrokk

Da side B er unnagjort ber han meg komme med produksjonsnummeret. Jeg aner ikke hva han snakker om og blir utilpass. Jeg må gravere inn nummeret, sier han, bare hvilket som helst nummer, et som de kan forholde seg til på trykkeriet. Det eneste som slår meg da er postnummeret til Giske. Hva med Giske 6052, foreslår jeg. Topp det, sier Sean og forklarer at neste plate vi spiller inn blir Giske 6053. Så signerer han platen og med årene har han tatt i bruk overgangsfeltet som sin signatur. Han graverer bare på side B og etteraper de som skal ha navnet sitt inngravert i store bokstaver på side A. Det er ikke min plate, jeg har bare kopiert den til vinyl, forklarer han ydmykt. Side A er klar for cutting og han bretter en boks som er perfekt til masteren. Han fester vinylmasteren med en skrue midt i pappesken, og som skrueskive bruker han cd plater i bunnen. Det er godt de kan brukes til noe. Alle tre ler.

Bittelite overgangsfelt graveres inn i masteren. Foto: Erik Valebrokk

Bittelite overgangsfelt graveres inn i masteren. Foto: Erik Valebrokk

Masterboksen!

Masterboksen!

Giske6052

Giske 6052

Da det hele er slutt tar han oss med gjennom korridorene, den eneste plassen det ikke er lov til å ta bilder. Han har lyst til å vise oss rundt men alt er opptatt. Inne på administrasjonskontoret sitter det seks mennesker. De får hele logistikken til de vel 70 ansatte til å gå rundt. Erik legger merke til en innrammet filmplakat. Det er Beatles-filmen basert på Lars Saabye Christensens roman. Vi forklarer administrasjonen at vi er fra Norge og vil ta bilde av den. Hun ene forteller at Mags var innom med den, han fra a-ha, og plutselig er stemningen løs og ledig i administrasjonskontoret. Alle er a-ha fans og vi ler som om vi har kjent hverandre siden gamle dager. Da vi får gjort det vi skal av bilder og det rent praktiske så vitser hun ene; dere burde komme å spille inn musikk en dag, vi har et ganske bra studio også. Det sier de alle, kontrer jeg tilbake, og nå ler vi veldig høyt blant datamaskiner og telefoner som ringer.

Foto: Erik Valebrokk

Foto: Erik Valebrokk

Så sier vi på gjensyn til Sean Magee. Vi skal vise ham rundt i Oslo ved neste by:Larm. Han ber oss hilse til Chris. Vi krysser gaten uten å tenke over det, setter oss i en taxi og er helt tomme. En følelse jeg ikke har hatt siden Aafk slo Molde i cupfinalen. På flyet hjem prøver jeg å forstå at bandet Giske faktisk nå er en del av Abbey Roads historie. Jeg prøver å fortelle om alle inntrykkene til Rune, men det er vanskelig. Masteren er snart på vei til Tyskland for å trykkes. Det er tre uker til CDen skal slippes. Jeg ringer Alex for å spør hvordan det gikk på sykehuset. Han sier at det er lite nytt, men har fått henvisning til MR.

Alex ved havet på Giske. Erkna fyr i bakgrunnen. Foto: Ronnie MAG Larsen

Alex ved havet på Giske. Erkna fyr i bakgrunnen. Foto: Ronnie MAG Larsen

Det er lenge siden vi oppdaget The Beatles og Kirsty MacColl, og forsto at musikk kan gjøre en forskjell i våre og andre folks liv. Nå har vi laget en plate med røtter i den sommerdagen Rune og Alex startet sitt første band på Giske, slik Saabyes karakterer gjorde det på Frogner. Drømmen vår har på en måte gått i oppfyllelse etter så lang tid. Vi har hele veien jobbet for å få den beste lyden på alt vi har gjort, unngått snarveier med instrument. Skal det låte som en obo, så bruker vi obo sammen med den beste mikrofonen, og ikke en synth. Vi tre har tro på at det ekte lønner seg, og at musikalsk ærlighet varer lengst, selv om man ikke blir økonomisk rik av det. Nå står release for døren og vi er veldig stolte av Carousel Magic Spell. Det er slettes ikke sikkert vi noen gang kommer til å spille live for å promotere platen, og det som har lagt i kortene en stund er at dette var den siste innspillingen til Alex. For et par dager siden snakket vi på telefonen og han skulle ønske at Rune og jeg bodde på Giske. Er du fornøyd med platen da, spør jeg. Dette er det beste vi har gjort siden What Kept You?, sier Alex. Og en annen ting, om fem kanskje ti år så ser jeg for meg at vi lager en til. Hva tror du om det? Jeg må le, og sier at det ville jo vært fantastisk. Jeg ringer Rune for å fortelle gladnyheten. Fem til ti år er bedre enn aldri. Kanskje vi bør snakke med fotografen så vi får tatt bandbilde da, tøyser han. Om Lydbroderiet er fullbooket er det visst et studio i London som skal være bra, kan jeg opplyse om. Så blir det stille en liten stund. Ja, man vet pokker meg aldri Ronnie, det er i allefall steike sikkert, avslutter Rune. Det regner ute, akkurat slik som i London. Kirsty MacColl synger Titanic Days fra Spotifykontoen min. Hun ble påkjørt og drept av en båt i Mexico for 15 år siden. På slutten av låten hører jeg måkeskrik. Kirsty hilser tilbake og passer på oss. Nå kan alt skje. Absolutt alt!

Skjermbilde 2015-04-08 kl. 12.04.35

Foto: Rune Berg. Design: Magnus Rakeng

Release 29. mai 2015!

18 thoughts on “Fra Giske til Abbey Road!

  1. attraa sier:

    Jeg vet ikke helt hva disse gutta kan sammenlignes med. I en tid var de alt. De var de du snakket om som isbrekker i jobbmøter i Køben. Har du ikke hørt om de? De var de du reiste til for moro og varme. Det var de du pusha på hvem som helst. Det var de man hadde på ørene, det var de som banket så hardt i hjertet. Nå lever lyden videre, stemma, akkordene, lyset, historien, magien. Det er så nydelig. Nydelig reise, Ronnie. Måtte den aldri ta slutt.

  2. Lars Jensen sier:

    Steike hønn, du e jaggu go te å skriv, du Lars’n. Æ kjeinne at æ må ta fram gittarn æ å, no. Vart da så varmt ijnni brøstkass’n å litt vanskeli å fokkuser augan. Ja, næi de herre her, de…

    Larsijn

  3. Målfrid Helen Giske sier:

    Facinerende lesning..jammen er du god med «pennen» Ronny M.A.G.Larsen!..Ønsker dåkke masse lykke til med utgivelsen på bursdagen mln 29.mai!

  4. Ivar sier:

    Sit og høyrer på herreavdelingen, og laut google litt for å lese meg opp litt. Google er ein bra mann, som sporenstreks sende meg hit. Godt og levande fortalt. Lukke til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s