Klassens sterkeste

klassen

Klassens første skoledag. Bakerst på gutterekka står Arild fordi han fortsatt bor på Vigra og kom sist til sin egen skolestart. Bakerst på jenterekka står Nansy. Lite visste de begge her om hvilken betydning de skulle få i livet til hverandre.

Arild har skrevet en sann historie fra barndommen der han tvinges til å spørre jenta han selv var forelsket i for bestekompisen Siggen. Og da har vi ikke engang nevnt utfordringen i skogen som klassens sterkeste foran hele klasse 2 A fra Skjong. Arilds historie ble lest på 40-års jubileumet hans med Nansy tilstede i salen. Samme året ble ”Klassens sterkeste” tatt inn som pensum i norsk skole. Les mer om skjebnedramaet fra Skjong med sterke scener og store, dramatiske følelser fra selveste Sunnmøre nedenunder.

God fornøyelse.

 

KLASSENS STERKESTE

Featured image

Den bakerste gutten på gutterekka leser teksten «Klassens sterkeste» til den bakerste jenta på jenterekka ca 33 år seinere. Og jenta ler så tårene triller.

 

I skogen sto vi. Midt i skogen med hele klasse 2 A fra Skjong som tilskuere. Syv jenter og enda flere gutter. Hele gjengen. Det var tid for henrettelse. Lenge hadde jeg vært klassens sterkeste. Men nå skulle jeg utfordres. Noen hadde funnet ut, helt på tampen av langfriminuttet, at nå skulle Arild grisebankes til helvete.

Nansy var utfordreren.

Nansy med hårbånd og øyne en kunne drukne seg i. En råtass av ei jente. Stor, sterk, men aller mest søt. Kanskje den aller søteste jenta i heile verda, ja på heile skolen, på heile Skjong. Og faktisk ganske så god i fotball. Fikk hun sjansen blåste hun ballen i mål, via hvem som helst.

Jeg hadde skrevet Nansy inne i håndflaten med et stort rødt tusjhjerte ❤ selv om hun faktisk var dama til Siggen. Det var jeg som hadde miksa Siggen og Nansy. For bare noen uker i forkant hadde jeg spurt henne for Siggen. Vi satt i toppen av trehytta rett ved flaggstanga med flagget, da jeg pirka Nansy på skuldra. Jeg sa ikke et ord, jeg bare pekte ned, under og bort. Dit skal vi, Nansy. Vi skal ned, under og bort. Helt bort til flaggstanga. Hun skjønte tegninga. Vi klatra ned taustigen og gikk noen meter bort fra hytta. Siggen måtte ikke høre hva vi snakket om.

– Jeg skal si deg noe viktig, sa jeg.

Det føltes godt å si det. – Jeg skal si deg noe viktig. For det kunne jo være hva som helst, det kunne vært absolutt hva som helst i hele verda. Og bare jeg visste det. I ettertid har jeg tenkt at Nansy sikkert trodde at det var jeg som skulle spørre. At det var jeg og Nansy som skulle dele livet sammen. Handle til helgen sammen, klippe plenen og rake. Gå hånd i hånd bortover Skjongmoloen, kikke på flate Giske, kaste hoppende stein retning Godøy, og bare være lykkelige.

Hun, jeg, vi, ØSS.

Hun tok skammelig feil.

– Jaaaha, avbrøt Nansy. Hun ønsket at jeg skulle komme med det nå, gå rett på sak, hun hadde ventet lenge nok. Kanskje frøs hun, kanskje ville hun hjem for å spise middag, kanskje hadde hun andre planer enn å stå rett foran meg og vente på at jeg skulle si noe av det viktigste i heile verda. Jeg bestemte meg derfor å gå rett på sak: – Jeg skal spørre deg for…eh…, sa jeg. I øyeblikkets alvor glemte jeg navnet på bestekameraten min. Jeg vurderte å la Nansy bli stående igjen, mens jeg klatret tilbake, opp taustigen, og hvisket i Siggens øre. – Hva er ditt hele og fulle navn? For han het egentlig Arne Sigfred. Arne Sigfred. Å spørre fra noen som heter Arne Sigfred er ikke enkelt når du hele livet har kalt ham for Siggen. Det var en tøff oppgave. Og jeg nølte. Jeg nærmest småstammet. Men jeg ble stående. Rakrygget.

Nansy kikket på meg. Hun virket usikker, ja nærmest litt redd.

– Lars, sa jeg endelig. Lars! Nansy nikket, og jeg ble usikker på om hun hadde hørt hva jeg sa. Men hun svarte ja, og vi gikk tilbake til hytta. Panikken grep meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde spurt Nansy om hun ville gifte seg med storebroren min! Det var det eneste navnet jeg husket godt nok til å spørre rett ut om kjærlighet.

Lars

Storebror Lars Magne med den grønne lua ante ingenting om at Arild hadde spurt han for Nansy.

Men det ordnet seg. Nansy satte seg nærere Siggen. Hun løp ikke hjem til Lars. Lars var dessuten ikke hjemme. Lars var på fotballtrening for å score mål. Jeg tror Siggen og Nansy holdt hverandre litt i hånden. De så fornøyde ut. Jeg tror de elsket hverandre. Høyt. I toppen av et tre.

Likevel holdt ikke kjærligheten mer enn en uke. Nansy holdt ikke ut. Det ble for lite kjærlighet og kvalitetstid.

Bestevenninnen til Nansy kom syklende på en altfor stor rød sykkel med bagasjebrett, og ropte til oss at Nansy ikke gadd mer fordi de ikke hadde sett hverandre på en hel uke. De kunne like godt leve hver for seg, sa hun – mens hun syklet. Hun stoppet ikke engang opp. Hun syklet bare forbi mens hun snakket til oss.

Featured image

Jenta bare syklet forbi mens hun slo opp fra sykkelsetet på vegne av bestevenninna si.

Og kanskje hadde hun rett i det. Jenta på sykkelen med dødsbudskapet. Og den ganske så fine rumpa. For Siggen og jeg var altfor opptatt med å krype ut og inn av lange kommunale murrør og simulere råpulings, enn til å bry oss om relasjonsbygging og kjæresteri.

Men nå sto hun der altså. Nansy. Rett framfor meg. I skogen. Foran hele klasse 2A. På tampen av storfriminuttet. Kvinnen som ville erobre tronen som verdens sterkeste mann. Nansy måtte rett og slett legges i bakken. Det gjorde nesten vondt.

– Klar, ferdig (Ola) gå! sa hun og et øyeblikk lurte jeg på om hun bakket unna. Hun rygget. Som om hun lurte på hva jeg tenkte på. Som om hun ikke ville sloss. Som om hun ville løpe inn i klasserommet for å være klar når læreren kom. Hadde hun tenkt å trekke seg? Nei. Nansy skulle ingen steder. I stedet kjente jeg noen som hoppet på meg bakfra. Det var Torgeir. Torgeir hadde revet meg overende. Nå satt han oppå meg foran hele klassen, og smilte. Han smilte skikkelig. Og flere i klassen jublet. Før jeg fikk gjort noe særlig motstand hadde han allerede reist seg. Som vinner. Det hjalp ikke samme hva jeg sa.

At jeg ikke var klar.

At jeg ikke visste.

At jeg trodde jeg skulle slåss mot en jente.

Ingen ville høre på meg.

Skal en slåss må en være klar. 

Jeg vet det nå.

 

 

 

Arild Traa

Featured image

Til jubileumsfesten designet Nansy en stålplakat på over 2 meter av «Klassens sterkeste».

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s